”Den nye Eusebio” ble han kalt, vel og merke kun av sin far. 12 år gamle Esteban Baka elsket fotball av hele sitt hjerte, dette var en lidenskap han og faren delte. 64 år gamle Josè Baka satt rolig og betenkt ved det ovale frokostbordet tidlig en morgen i det vesle grønne murhuset, en drøy time utenfor Lisboa, før han dunket neven så det smalt i bordet. ”Om ti år vil knapt noen huske ham, da vil du være verdens beste fotballspiller!” Ingen kunne nekte på at gamle Josè var sønnens største fan.

Det hele begynte første gangen Esteban sparket en ball, på lekeplassen når han var 3. Siden den gangen hadde faren bestemt seg for at sønnen hans skulle lede Portugal til deres aller første verdensmesterskap. Esteban satte ikke like stor lit til sitt eget talent, han var som barn flest, mest interessert i å ha det morsomt på ”løkka” med klassekameratene.

12 åringen hadde ikke hatt noen enkel barndom. Moren hans døde under fødselen av Esteban, noe som faren hans aldri helt hadde komt over. Josè ble fra den dagen aldri seg selv igjen, han begynte å drikke og ble etterhvert uføretrygdet etter at den store kroppen ikke lenger klarte å utføre arbeid.

Drikkingen til faren gikk aldri ut over unge Esteban, han likte riktignok ikke å se faren komme hjem sjanglende og snøvlete, men faren hadde aldri vært stygg mot ham på noen som helst måte, tvert imot. Det eneste Esteban helst skulle ha vært foruten var alle skrønene til faren. ”Vi spilte fotball sammen jeg og han, Eusebio.” Dette fikk han høre titt og ofte, men for å ikke såre farens følelser bare nikket han forståelig, mens innerst inne syntes han synd på faren som aldri fikk den store fotballkarrieren som han hadde drømt om hele livet.

Endelig hadde dagen kommet for første skoledag etter sommerferien. Mange av kompisene til Esteban bodde såpass langt borte at han sjelden så dem utenom skolen. Mens 12-og 13-åringene satt å så Frøken skrive rare matematiske symboler på den svarte tavla, var der en 12-åring som ikke klarte å følge med. Esteban klarte ikke å tenke på annet enn fotball. Han kunne såvidt skimte den vesle grusbanen utenfor skolen gjennom det skitne vinduet i klasserommet. Herr Gomès trasket rundt på banen og inspiserte målene på den støvete fotballbanen. Endelig var Esteban gammel nok til å spille for skolelaget til Herr Gomès, det hadde han sett frem til så lenge han kan huske.

Osvaldo Gomès som han het var i sin tid ungdomstrener på Benfica, men kom seg aldri lenger. Pappa Josè sa at Herr Gomès hadde kranglet med manageren til Benfica, og derfor ikke fikk jobbe der mer. Esteban brydde seg lite om hva og hvorfor, han visste bare at Herr Gomès var en mann han respekterte og en mann han skulle gjøre hva som helst for å imponere.

Som hvert år tidligere satt Esteban på samme pult som bestekompisen Rui Rui, naturlig nok kalt bare Rui. De to spilte alltid fotball sammen, Rui visste til enhver tid hvor Esteban var på banen, ballen gikk som regel fra Rui, til Esteban, så i mål.

Dobbeltimen til Frøken virket bare lenger og lenger. Ettersom det var så stor fotballinteresse i klassen påpekte Frøken at ”fotballen gir deg ingen fremtid, mens matte trenger man så lenge man lever”. ”Jeg trenger bare å kunne 2x45” hvisket Rui, ”jeg trenger bare å telle hvor mange mål jeg scorer” svarte Esteban, til Frøkens store fortvilelse. ”Unge mann” sa hun med streng stemme. Resten fikk hverken Esteban eller Rui med seg, for i det Frøken satte i gang en lang moralpreken begynte Herr Gomès med å linje opp fotballbanen med kritt.