Reklame
Cook Island, en askeladd?
Skrevet av trotjo lørdag 15. mars 2008 20:01
| Artikkelindeks |
|---|
| Cook Island, en askeladd? |
| Del 2 |
| Del 3 |
| Del 4 |
| Del 5 |
| Del 6 |
| Del 7 |
| Del 8 |
| Alle sider |
Side 1 av 8
Forord:
Dette blir min første histore. Kansje også den siste, i og med at jeg stiller et stort spørsmålstegn til mine egne skriveferdigheter. Men må jo forsøke å gjøre det beste ut av det.
Jeg har valgte å skrive i jeg form fordi jeg har brukt mitt eget navn på treneren i spillet. (ikke det at det kommer fram i historien) Jeg kommer bare til å poste resultat og pauseresultat mot kamper fra de små (tulle) landene, i tillegg til eventuelle intervjuer. Mens mot de større lagene så blir det utfyllende sjangsestatistikk.
Etter en lang og utmattende reiserute fra toppen av verden til bunnen, var jeg endelig framme i Raratonga, på Cook Islands. En 33 timers lang reise som begynte i Oslo så bar det til Stockholm, Bankok og Auckland i New Zealand. Og til slutt en kort flytur til Raratonga. Den største av de 15 øyene som utgjør Cook Islands. Med bare 1/25 dels inbyggere av det Norge har blir det litt av en utfordring å prøve å gjøre noe som helst med dette laget.
Dagen etter bar det inn på pressekonferanse. Et lite, men spent pressefolk satt å ventet. Til og med to-tre personer fra VG, TV2 og NRK var møtt opp. Jeg satte meg ned å ventet på spørsmålene.
«Hvor kommer du til å bosette deg?» Lød ett av spørsmålene fra en journalist fra New Zealand.
«Jeg kommer nok til å være litt her og der. I og med at de fleste Cook spillerne spiller i hjemlig liga, så blir jeg nok en del her, men kommer nok til å ha leilighet i Australia, i tillegg til at jeg ikke selger huset hjemme i Norge. Men reiseavstanden gjør at jeg kommer ikke til å reise mye fram og tilbake, så det blir nok primært her og i Australia jeg kommer til å holde meg.» Var svaret mitt.
«Hva er målene dine som Cook Island trener denne 4 års perioden?» Jeg lo litt for meg selv før jeg svarte: «Først og frems blir det å bygge opp støtteapparatet, og gjøre driften av laget mest mulig proffesjonellt. Sportslig har laget visse begrensninger, så det blir nok bare å ta små steg om gangen. Men det første jeg vil gjøre er å prøve å få til noen privatkamper mot litt mer profilerte lag.»
«Hva tror du om VM kvalliken når du skal i gang med den?» «Det blir spennende det, forhåpentligvis så kan vi unngå de værste lagene, men her i Oceania så er det jo en lang og vanskelig vei å gå, så når selv Australia sliter, så tror jeg ikke vi skal bestille billett allerede.»
Pressekonferansen var over etter bare 10 min. Fort og greit tenkte jeg. Alt er mye mindre her. Jeg gikk inn i klubbhuset for å hilse på støtteapparatet. Eller, det jeg trodde var støtteapparatet. Det bestod av den forrige manageren, som skulle være min assistent inntil videre, i tillegg til fysio og en til å ta seg av papirarbeid. Jeg fortalte de at jeg ville prøve å bygge opp et bedre og mer proffesjonellt støtteapparat. Primært skandinavisk. Og i tillegg hente noen til å ta seg av U19 og U21 landslaget.
Dette blir min første histore. Kansje også den siste, i og med at jeg stiller et stort spørsmålstegn til mine egne skriveferdigheter. Men må jo forsøke å gjøre det beste ut av det.
Jeg har valgte å skrive i jeg form fordi jeg har brukt mitt eget navn på treneren i spillet. (ikke det at det kommer fram i historien) Jeg kommer bare til å poste resultat og pauseresultat mot kamper fra de små (tulle) landene, i tillegg til eventuelle intervjuer. Mens mot de større lagene så blir det utfyllende sjangsestatistikk.
Etter en lang og utmattende reiserute fra toppen av verden til bunnen, var jeg endelig framme i Raratonga, på Cook Islands. En 33 timers lang reise som begynte i Oslo så bar det til Stockholm, Bankok og Auckland i New Zealand. Og til slutt en kort flytur til Raratonga. Den største av de 15 øyene som utgjør Cook Islands. Med bare 1/25 dels inbyggere av det Norge har blir det litt av en utfordring å prøve å gjøre noe som helst med dette laget.
Dagen etter bar det inn på pressekonferanse. Et lite, men spent pressefolk satt å ventet. Til og med to-tre personer fra VG, TV2 og NRK var møtt opp. Jeg satte meg ned å ventet på spørsmålene.
«Hvor kommer du til å bosette deg?» Lød ett av spørsmålene fra en journalist fra New Zealand.
«Jeg kommer nok til å være litt her og der. I og med at de fleste Cook spillerne spiller i hjemlig liga, så blir jeg nok en del her, men kommer nok til å ha leilighet i Australia, i tillegg til at jeg ikke selger huset hjemme i Norge. Men reiseavstanden gjør at jeg kommer ikke til å reise mye fram og tilbake, så det blir nok primært her og i Australia jeg kommer til å holde meg.» Var svaret mitt.
«Hva er målene dine som Cook Island trener denne 4 års perioden?» Jeg lo litt for meg selv før jeg svarte: «Først og frems blir det å bygge opp støtteapparatet, og gjøre driften av laget mest mulig proffesjonellt. Sportslig har laget visse begrensninger, så det blir nok bare å ta små steg om gangen. Men det første jeg vil gjøre er å prøve å få til noen privatkamper mot litt mer profilerte lag.»
«Hva tror du om VM kvalliken når du skal i gang med den?» «Det blir spennende det, forhåpentligvis så kan vi unngå de værste lagene, men her i Oceania så er det jo en lang og vanskelig vei å gå, så når selv Australia sliter, så tror jeg ikke vi skal bestille billett allerede.»
Pressekonferansen var over etter bare 10 min. Fort og greit tenkte jeg. Alt er mye mindre her. Jeg gikk inn i klubbhuset for å hilse på støtteapparatet. Eller, det jeg trodde var støtteapparatet. Det bestod av den forrige manageren, som skulle være min assistent inntil videre, i tillegg til fysio og en til å ta seg av papirarbeid. Jeg fortalte de at jeg ville prøve å bygge opp et bedre og mer proffesjonellt støtteapparat. Primært skandinavisk. Og i tillegg hente noen til å ta seg av U19 og U21 landslaget.
